Brev til Raymond Johansen

01/09/2013 by

Dette brevet skrev Arvid til partisekretær i Arbeiderpartiet, Raymond Johansen,  for snart et år siden.
På forespørsel fra en felles venn har Johansen 2 ganger lovet å gi Arvid et svar.

I skrivende stund har han ikke fått svar ennå.
Derfor velger Arvid nå å offentliggjøre brevet.

»

Kjære Raymond Johansen

Du kjenner ikke meg og jeg kjenner ikke deg, men vi er begge så heldige og kjenne [….](navn utelatt)  Han er for meg en inderlig god venn som alltid har vist at han bryr seg, også når livet tar uforutsigbare og uheldige veier, slik det har gjort for meg og min lille kjære familie.  Jeg håper du vil ta deg tid til å lese fortsettelsen av dette brev som er å se på som en inderlig bønn om hjelp.

Mitt navn er Arvid Birkeland.  Jeg er oppvokst i Trondheim hvor jeg også har hatt mitt virke innen hotell og restaurant bransjen frem til helseproblemer (ryggoperert) senest førte meg til Natal i Brasil.  I Trondheim har jeg min familie og mine venner og er vel etter mange år i bransjen kanskje det som kan kalles et kjent fjes i byen.

Min historie er kanskje kjent for deg, men jeg beretter likevel kort.  Jeg investerte sammen venner i et vertshus i Brasil i 2001 og drev det og eide det alene fra 2002 sammen min kone helt frem til sommeren 2006.

Da banket min tidligere kollega gjennom mange år Trygve Kristiansen igjen på døra, han tilbød meg jobb som administrator for norske leilighetseiere i hans selskaps tre (ferdigstilte) prosjekter.  I desember 2006 fikk jeg etter prøvetid bekreftet stillingen og 25 % av administrasjonsselskapets aksjer.

Drøyt 4 mnd senere befant jeg meg i et brasiliansk fangehull.  Fratatt alt, jobb, eiendeler og friheten til å reise til Norge.

Jeg har siden første daggry etter den første helvetes-natta spurt hvorfor, hvordan kunne dette skje.  Jeg har aldri solgt leiligheter for norske utbyggere i Norge, det er ikke mine ord, men brasiliansk sjefsetterforsker Santiago Hounies rettslige vitnemål jeg referer til.

Det finnes ingen i rettsprosessen, jeg gjentar ingen, som hevder noe annet.   Mine midler og forbruk stammer fra legal virksomhet i Norge og er samtlige ført ut fra Nordea via Norges bank og den brasilianske sentralbanken direkte til selger i Brasil.

Jeg fikk bekreftet skatteplikt til Norge i 2006 og likeledes oppgaveplikt til Brasil frem til 2007 første år etter at jeg har opphold over 183 dager her (men har alltid ført opp eiendelene på selvangivelsen i Brasil siden 2001).  Fra da av er jeg skattepliktig i begge land etter skatteavtalen.

Det er mine ord, men de bekreftes og dokumenteres av så vel brasilianske som norske myndigheter.  Statsadvokat Geir Kavlie som ledet «samarbeidet» med brasilianske myndigheter innestår for dette og han gikk mye lenger da han i intervju med NRK-Trøndelag`s Kari Sørbø påpekte at det ikke var mistanke mot noen av nordmennene og at vi har legale midler til å investere i Brasil og videre konkluderte han at det ikke var mulig og ikke se det i de saksdokumenter han hadde hatt tilgang til!

Vi fikk selvsagt laget en autentisk utskrift av intervjuet og oversatte det til portugisisk.  Vi ba deretter om statsadvokatens underskrift fordi min advokat i Brasil kalte det sensasjonelt «awesome» og mente at det ville stoppe saken mot meg i Brasil.

Men Kavlie nektet!  Han skriver i mail til meg at han innestår for dette, men ikke vil skrive under fordi han ikke viste det skulle kunne brukes i rettslig sammenheng.  Jeg minner om at utsagnene kommer helt uoppfordret!

Saken er mer kompleks, helt siden økokrims inntreden i Brasil som likesidet samarbeidspartner har de insinuert og inkriminert med uriktige opplysninger om at jeg ikke har hatt kapasitet til å investere i Brasil.

Det gikk så langt, at forfalskede bank overføringsdokumenter for å linke oss til den såkalte b-gjeng ble sendt fra økokrim til Brasil.  Dokumentasjon er behørig fremsendt sivilombudsmannen som skriver at han ikke kan gå inn i dokumentene.  Han viser til manglende mandat.

I Trondheim har jeg oppnådd bred og tverrpolitisk enighet om at økokrim må rydde opp og sørge for at all informasjon blir riktig og ikke minst forstått av brasilianske justismyndigheter.  I samsvar med de garantier som daværende justisminister Storberget og riksadvokat Busch ga på stortinget til representanten Dørum.

Men intet har skjedd Raymond, intet.

I over 5 år har jeg kjempet for rettferd og for at sannheten skal komme frem til dem som forespurte.  Jeg har kjempet en kamp for å ivareta min og familiens rettsikkerhet, men kampen har vært kjempet mot de jeg trodde på, de jeg stolte på.

Brasilianske myndigheter kunne spurt meg om dokumentasjon på investeringene, men de valgte økokrim (om da ikke økokrim selv tok kontakt med brasilianske myndigheter?)  Brasilianske myndigheters valg har gjort meg rettsløs.  Det er umulig og forsvare seg mot uriktig, forfalsket og inkriminerende informasjon fra norske myndigheter.

Legalitetsmerket gjør ethvert forsøk på forsvar håpløst og umulig.  Jeg har forsøkt alle tenkelige etater og søkt og fått en masse hjelp, men intet nytter.  Ingen våger å rydde opp, ta bladet fra munnen og kalle en spade for en spade.  Rett og slett sørge for at riktig informasjon faktisk blir formidlet til de som etterspurte slik gjennom hele 2006 og deretter i rettsanmodning av 16. april 2007.

Saken ligger nå hos justisminister Faremo, ført i pennen av SV`s varaordfører Knut Fagerbakke og hos riksadvokat Busch, ført i pennen av undertegnede.

Det er ikke mye jeg ber om Raymond!  11 og ½ år i brasiliansk fengsel er jevngått med døden i følge Amnesty.  Jeg har kone, familie og 4 barn som lider og lever i frykt hver eneste dag, hver eneste time!

Sannheten, et riktig svar på rettsanmodningen, Kavlies signatur og oppretting av uriktig, forfalsket, insinuerende og inkriminerende informasjon kan, jeg skriver kanskje fortsatt bidra til at saken løses.

Dersom sannheten om mine midlers legalitet og kapasitet også finner veien inn i det brasilianske rettssystemet slik de helt siden starten av samarbeidet «in facto» har etterspurt så kan norske myndigheter – økokrim i hvert fall si at de til slutt tok affære og sørget for at min rettsikkerhet ble ivaretatt deres side.

 

Jeg har 4 barn, alle mindreårige og jeg ønsker ikke å skyve dem foran meg, men jeg vil og må likevel fortelle om deres lidelser, deres frykt, deres opplevelser av og tilnærmet ha mistet den pappan de kjente, elsket, lekte med og forgudet.

Jeg var nemlig slik, blid, forståelsesfull og familiens og nok også andres muntrasjonsråd.  Vi halter, så vidt, sammen, kone barn og pappa.  Sistnevnte er ikke som før…fem år uten jobb, inntekt, eiendeler.  Framtidsutsikter, de er borte Raymond!

Vi spør, hver dag hver eneste time, hvorfor?  Hvorfor vil ingen hjelpe?  Er ikke vår rettssikkerhet verdt?  Er sannheten så vanskelig å bære?

Jeg har opplevd en forutinntatthet fra økokrims side om at jeg skulle være skyldig, jeg har nå fått dom!  Min brasilianske advokat vet og forteller at det ligger mye under denne saken, mye som ingen kanskje er den fulle herre over, mye som kanskje ikke er så veldig bra, mye som kanskje ikke bør frem i lyset?  Jeg vet ikke, men spør meg.  Hva har jeg egentlig gjort galt, og hvor gikk det galt for økokrim?

Økokrim er nå mitt beste og eneste nyttbare sannhetsvitne.  Til statskanalen fant statsadvokaten det greit og formidle sannheten, til å vitne i Brasil sendte de to polititjenestemenn!

Jeg forstår at prestisje tynger, det er alltid vanskelig og få et nei til å bli ja!  Det er vanskelig å innrømme feil.  Vi har sett det i det siste, politiet er (selvsagt) ikke ufeilbarlige.  Ingen av oss er det.  Men jeg spør, hva er den verste feilen?  Gjøres ikke den når selv ikke fakta kan få ansvarlige myndigheter-økokrim til og bare innrømme, vel det gikk ikke som vi ønsket, vi beklager det.  Vi vil ta ansvar, vi vil sørge for at det Arvid og mange med han etterspør blir effektuert på aller beste måte.

Sannhet og rettferd er grunnleggende, selve bærebjelken for en sunn nasjon.  Jeg forsøker etter evne og lære opp mine barn etter slike enkle prinsipper.  Det koster…. Men jeg vet at en dag, en dag vil også min sak, min families fullstendige håpløshet bli avløst.  Jeg vet ikke hvem, jeg vet ikke hvor, men jeg vet at vi nordmenn er oppfostret til å strebe etter og sørge for at bærebjelken holder stand.

Jeg har som skrevet forsøkt alle veier, du er ny i rekken Raymond.   Og kanskje kan mine barn en dag si at, oi, jippi, vi har fått tilbake pappa, han smiler igjen, han smiler også når vi leker sammen!  Og.  Det er han mannen der, han som heter Raymond som visstnok hjalp oss.

 

Jeg vil avslutningsvis at du skal vite Raymond, at det koster å gå ned i kjelleren for å hente ny energi, for på ny og fremlegge saken.  Ny inspirasjon, ny giv kommer ikke av seg selv.  Jeg har svært mange og takke for at jeg fortsatt henger med, ikke har brutt sammen.  Det er mange der ute som følger og føler med saken til min lille familie.

Det er mange som bidrar, mange som bryr sæ!  Jeg greide det igjen, jeg greide å forfatte en inderlig bønn om hjelp.  Uten de der ute ville det vært nytteløst.  Jeg håper det ikke var det, men i fall er det ikke første gang!

 

Med beste hilsen fra en fortvilt mann, pappa og husbond på sjette året i «husarrest», uten inntekter og midler i Brasil.

 

Arvid Birkeland

«

Related Posts

Tags

Share This

UA-13087107-3