Dagbok 19.07.11

19/07/2011 by

7 års bryllupsdag hvorav over 4 år i fangenskap, slik gir ull smak i munn!

De fleste jubileer og merkedager fører med seg ettertanker.   Ieda og min bryllupsdag var i så måte intet unntak.  På tross av sengeliggende, eller rettere sagt, skytteltrafikk mellom bad og seng, gikk tankene i revy.  Fra da en enkel studietur med mål om nye ideer til restaurant og nattklubb ble til etablering på fremmed territorium og nattklubben Rio i Trondheim.

Den gang fremstod Natal, Ponta Negra som et urørt paradis, fritt for høyblokker og uten plagsomme strandselgere som så mange andre feriemål er belemret med.  På stranda dominerte fiskere, surfere og fattiggutter med skopusserskrin, smil og beskjeden nysgjerrighet.  Mat og drikke var billig, i gatene ble det danset til lokal musikk, kafeer og strandbarer var preget av “carpe diem” og livsglede.  Slikt virket mer enn forlokkende på forfrosne nordboere.  Derfor gikk også turen til Stockholm!   Var Natal et turistmål Startour og Ving reiser ville satse på?

Utfordringene stod imidlertid i kø, men med ordboka til enhver tid i baklomma og med smil om munnen, lettere paralysert av den nyoppdagede livsgleden som viste seg frem overalt rundt oss var det vanskelig å se baksider!  Dette kunne deles med andre!  Interessen lot ikke vente på seg, pressen skrev flittig om det nyoppdagede paradiset og skandinaver valfartet etter hvert nordøst Brasil.

Det gikk som det måtte, kjærlighet, ekteskap og familie.  Fremtiden så lys ut for vår lille familie, selv om pendling og barnefødsler ikke var udelt forenelig med vertshusdrift.  Baksiden av medaljen viste seg etter hvert tydeligere frem.  Uærlige ansatte med tilhørende arbeidsrettsaker.   Utbygging på nabotomta som resulterte i store materielle skader som etter et jordskjelv, åpne krater, vegger som slo sprekker og vannledninger som røk.  Drift ble nesten umuliggjort da sement og byggemateriale haglet som verst over tomta og tålmodige gjester bare kunne være ute nattestid.  Det resulterte i avisskriverier og senere anmeldelse av byggherre.  De svarte med motanmeldelse for kidnapping av en av deres funksjonærer!  Gringo kom ikke her ….. og kanskje skulle jeg forstått?

Tilbudet kom, skulle vi bli værende i Natal?  Trygve hadde bevist at det nyttet, anlegget på Ponta Negra fikk beste skussmål og “rating” fra gjester og reiseselskaper.  Praktbygget i Cotovelo var kommet langt.  Etter uendelig mye slit syntes det fornuftig å se på nye muligheter.  Det var familieråd, familiens fremtid kunne sikres, med jobber til alle! Utsiktene i Norge var usikre og barna fortsatt små!  Valget var tatt, resten er nyere historie…..

Om jeg angrer?   Svært lite!  Men det jeg ser og vet i dag er ikke like tiltalende som oppdagelsene 11 år tilbake i tid.  For selv om Norges konsul Gutemberg mener noe annet, så er flertallet av den oppfatning, at natalesere på ingen måte er gjestmilde.  Så vel utlendinger som brasilianere fra andre stater påpeker fremmedfrykten og avstanden nataleserne viser fremmede.  Den synes sterkere dess høyere i hierarkiet en kommer.  Byen domineres av noen få familier som med få unntak styrer det offentlige Natal.  Konkurranse er et stort sett ukjent fenomen og det private næringsliv er svært tett knyttet til det offentlige.  Politisk valgte statsadvokater er vel som i USA?   M.a.o. så står utfordringene i kø for de som prøver å etablere seg her.  Inntil Dagens Næringslivs og Økokrims inntreden trodde vi, at de fleste slike barrierer var tilbakelagte stadier!

For det er nok slik, at kommer du i konflikt eller i konkurranse med de etablerte kan resultatet fort bli likt det vi har gjennomgått.   Vi er nemlig så menn ikke de eneste som har møtt uforutsette problemer.  Så vel brasilianere, argentinere, italienere, portugisere, hollendere, tyskere, svensker og spaniere m.fl. jeg har møtt, kan berette om egne og tilsvarende problemer.  Mange har da også tatt konsekvensen og forlatt Natal.  Jeg skriver ikke dette for å skremme noen bort, det er dessverre fakta, likeså som at klimaet er det beste og at også natalesere etter hvert ser ut til å forstå at utlendinger faktisk kommer hit for å bidra.

Flere politikere ser etter hvert ut til å ha forstått at den viktigste årsaken til den store økonomiske veksten i regionen stammet fra turistnæringen og tilreisende.  Det er kanskje ikke for sent for Natal, men siste års enorme statlige og regionale underskudd kan nok for en stor del tilskrives manglende turisttilstrømning og tilsvarende uteblivelse av nyinvesteringer innen næringen.  Om det blir VM i fotball er fortsatt usikkert!   For Natals del, kan det bli et være eller ikke være!   Brassene selv velger i dag å valfarte andre turistdestinasjoner.  En uforholdsmessig høyt priset real gjør at øvre middelklasse og overklassen kan nyte livets glade feriedager langt borte fra Samba og Forro!  Det bør skremme flere enn UT i Natal.  Og det er heldigvis fortsatt 3 år igjen til VM.

11 år er lang tid, men i blant kan jeg støte på gateguttene fra den gang da, noen er etablert som strandfunksjonærer andre vasker bilvinduer i lyskryssene, for atter andre (de fleste)har livet gått.  Fortsatt smiles det gjenkjennende, en mynt eller to gjør kanskje dagen i dag litt lettere.  Men bak det ytre skimter jeg frustrasjon og oppgitthet.   Det er som om jeg har noe til felles med guttene med skopussersakene, de som lyttet med store ører og som så gjerne ville lære, de som viste takknemlighet for en hamburger eller barnlig glede under kortspill på fortauskanten en sen nattetime.  Livet ble heller ikke for dem slik drømmene var den gang!

Jeg har tidligere skrevet om det umulige i å trekke opp fremtidsplaner.  Et liv fra dag til dag oppleves til tider som svært vanskelig, det ligger liksom ikke for oss nordboere!   Jeg hadde tiltro til at ferien skulle gå med til analyser av Sivilombudsmannens konklusjoner.   Det kom derfor som “et slag i tryne” når de meddelte at slikt ikke ville komme som varslet i løpet av juni.  At dommer Jambo ikke fulgte 10 dagers fristen han fikk til å avsi dom kom imidlertid ikke som en overraskelse.  Min brasilianske advokat valgte å siterte de gamle Romerne; “En lov uten sanksjoner er ikke mer enn et varsel”!

Vi skriver medio juli og saken står fortsatt i ro, men dog ikke lenger i sju stein!  Det ventes på hvem som våger å kaste den første……  I glasshus er som kjent ikke det noe særlig!

Fortsatt riktig god sommer

Arvid

 

 

Related Posts

Tags

Share This

UA-13087107-3