Dagbok 29.06.11

30/06/2011 by

Ringvirkninger.

I dag tirsdag fikk jeg vite at Sivilombudsmannen ikke vil ferdigstille sitt arbeid innen juni som tidligere lovet.  Om det skyldes byråkratisk sendrektighet eller om forsinkelsen har andre årsakssammenhenger vites ikke.  At 10 dager ikke er 10 dager fikk jeg derimot bekreftet på fredag da “frist” for domsavsigelse forelå.

Brudd på lovnader og frister er intet nytt.  Stadige utsettelser sliter selvsagt på, for uvissheten er kanskje den aller tyngste bør og bære.

Jeg minnes fra dagene i fengsel da advokater glimret med sitt fravær, det var som om et voksende dyr hadde tatt bo i øvre mageregion.  Så ille er det selvsagt ikke nå, men forventninger kjenner vi alle til.  Selv husker jeg godt hvordan jeg som barn så frem mot jul, tenk om den hadde uteblitt!  Det blir på samme måte når jeg nå vet at svarene som ikke kommer forskyver beslutninger om når og hvordan jeg skal kunne stake ut ny kurs for familien.  I mitt indre finnes av og til tanker om at offentlig myndigheter driver et spill.  Et spill om tid.  Et spill de er vant til å vinne.

Men like fort som tankene kommer slår jeg de fra meg.  Jeg vet at en ikke oppnår rettferd over natta når prestisje råder grunnen.  Det er sunn fornuft.  Historien kan vise til mange hattemakere, men også til at Ting Tar Tid.

For noen år siden sluttet en bekjent av meg i stillingen som banksjef.  Han orket ikke flere løftebrudd. Moral og etikk var på vei bort fortalte han og tok konsekvensen av det.

På omtrent samme måte føles denne saken.  I over 4 år har bortforklaringer, på randen til det latterlige, og utallige ansvarsfraskrivelser fått regjere.  Som skyer på himmelen har de stadig skiftet form.  “Vi har bare svart på en rettsanmodning” er blitt til “når vi innledet samarbeidet”.  Dokumenter var ankommet Brasil, det hevdet økokrim å ha bevis for, inntil de på vår forespørsel plutselig dukket opp hos Oslo politidistrikt.

300 millioner er pressens ansvar, saken dreier seg om 5 millioner påpekte statsadvokat Hofstad i norsk rett.  Kristiansen og Birkeland har ikke økonomisk kapasitet ble det hevdet i 2006, i senere vitneavhør fortalte de samme tjenestemennene det stikk motsatte.  Eksemplene er dessverre mange fler.  Og som fellesnevner råder mangelen på de populistiske begrepene etikk, moral og empati.  Det er rett sagt ubehagelig å registrere at det som jeg trodde var innbarket i folkesjela nå fremstår som utrangerte brikker i vår utviklingsprosess. Når slike mangler med tydelighet har fått innpass i vår offentlige forvaltning er det kanskje på tide å rope et varsku?  For de det gjelder gjør neppe som banksjefen.

Som mange andre som har kommet i konflikt med offentlig forvaltning benytter jeg stadig mer tid til å se på saker med mulige paralleller til egen sak.  Igjen dessverre, det finnes mange.  Og i svært mange tilfeller faller enkelt mennesket fra, de orker rett og slett ikke mer.  Manglende ressurser og vedvarende motløshet gjør at de gir opp.  Slik har jeg heldigvis ikke hatt det.  Ved å vite at jeg ikke er alene er pågangsmot og viljen til aldri å gi opp bare blitt styrket.

I en av hovedstadens aviser leste jeg om en mann som kjempet mot et forelegg, han vant men tapte tusener.  Hvilken rettferd er det?  Er det ikke på tide at noen sørger for at erstatninger havner på et rimelig nivå?  Svært mange med gode saker vegrer seg for å føre de for retten, fordi kun advokatsalær er samstemt med den generelle økonomiske utviklingen i samfunnet for øvrig.  Norske levekostnader og skatter ligger på verdenstoppen, det gjør ikke erstatninger, hvorfor?   Det er likevel kanskje ikke så vanskelig å forklare hvorfor vi f.eks. ligger milevis unna amerikansk rettspraksis når det gjelder størrelser på erstatninger for urett.  Hva med frykt for køer i rettssystemet?  Henger det på greip når hytter omsettes for ti- talls millioner og uskyldig dømte blir avspist med 1000 lapper?

Solen senker seg mot nord-vest over lettskyet Natal himmel.  Barna har ferie, de har basseng, boltreplass og venner.  Men drømmen deres er feriereise.  Slik de var lovet av mor og far for over 4 år siden.  Billettene lå klare på stuebordet og ferieplaner ble lagt.  Barnas åpenbare mistro til mor og far har de vært dyktige til å skjule og våre tafatte og sikkert håpløse bortforklaringer tror de vel innerst inne neppe på.  En usann påstand fra økokrim slo ned som en stein i speilblankt vann.  Ringene har enda ikke nådd land, vil de noen gang det?

På ny oppleves kveldssola som spesielt vakker, den er verdt å dvele ved.  I morgen våkner den på ny, sterk og intens slik den alltid har gjort.  I 1510 dager har vi da vært i kamp for sannhet og rettferd.  Slikt gjør nok noe med ethvert menneske, meg har det gjort stadig mer målbevisst.  Vissheten om sakens betydning for de jeg setter høyest gjør at et stigende antall dager uten svar, uten dom forsterker meg i troa på, at selv om det kan være ubehagelig å innse for dømmende myndigheter så må de til slutt erkjenne at bevis og dokumenter ikke lyver.  På bakgrunn i mange av de samme dokumenter og bevis må også Sivilombudsmannen konkludere.  Etter å ha lest saksmappen på nytt er jeg blitt enda mer overbevist om at det snart kommer et dokument som blir godt å ta med seg inn i fase 2.

Alle saker har en ende, men Kafka ville nok snudd seg både en og to ganger i grava hadde han kjent til denne!

Ha en riktig god sommer.

Arvid

 

Related Posts

Tags

Share This

UA-13087107-3